Bevege seg på isen
For å kunne ta seg sikkert frem på isbre er det obligatorisk med stegjern. Uten stegjern vil en skli og muligens ende opp i bresprekk, noe som kan føre til dødsfall. Noe av det første vi ble fortalt på breturen vr at vi ikke måtte bruke de dyreste buksene vi hadde, fordi stegjern fort vil henge seg fast og skape hull. Derfor måtte vi prøve å gå som "menn", altså bredbeint, og med høyere knær enn vanlig for å ikke snuble.
For å få maksimalt utbytte ut av stegjernene er det viktig å å så mange tagger i isen samtidig for å redusere sjansen for å gli, samt best mulig balanse. Derfor er det viktig å aktivt bruke anklene og evt. knærne når terrenget ikke er flatt. Denne bevegelses teknikken kalles fransk teknikk (Haslene 2011).
 |
| Hvordan utnytte stegjern i ulendt terreng Bildet hentet fra DNT-sør |
Blir det så bratt at det ikke lengre er mulig å bruke fransk teknikk for å komme seg fremover vil fronttagging ofte være et godt alternativ for å komme seg oppover. Fronttagging innebærer å sparke helt fremst på foten ned i isen slik at all vekten hovedsaklig vil ligge på de to til fire fremste taggene. For å kunne utnytte fronttagging på best mulig måte er det en fordel å ha sko med stiv såle. Har skoene dine veldig myk såle vil du ikke få så mye kraft på de taggene som holder deg oppe, noe som kan føre til at det er lettere å gli.
 |
| Fronttagging demonstrert i veldig bratt terreng Bildet er hentet fra DNT-sør |
Utnytte Isøksen
På flatt terreng gjør isøksa mest nytte som spaserstokk (...) Det er i brattere terreng du virkelig begynner å få bruk for isøksa (Haslene 2011:68). Det finnes flere forskjellige metoder å utnytte isøksa på når du beveger deg på bre, alt er for å kunne assistere deg i å holde deg oppreist og i balanse. Avhengig av hvor bratt terrenget er vil du enten bruke endetaggen (noe flatt terreng) eller selve øksa (ganske bratt terreng) som et tredje støttepunkt når du tar deg fremover på bre.
Taulag
Når en beveger seg på bre, spesielt på snødekt bre er det viktig å ikke gå alene, skulle et uhell skje vil du alene være helt hjelpesløs hvis du ender i en bresprekk. Derfor bruker vi taulag for å kunne hindre utglidninger, og hindre fall som kan føre til farlige situasjoner. Det mest grunnlegende begrepet i vandring på bre i taulag er vandremetoden. Dette betyr forenklet at alle i taulaget har mulighet til å bevege seg samtidig.
Det motsatte av vandremetoden på bre er klatremetoden, vi ble fortalt av en av veilederne våre at en gjerne setter et skille mellom vandremetoden og klatremetoden når det blir så utfordrende terreng at det er behov for å sette isskruer som mellomforankringer i taulaget.
Så lenge en beveger seg på blåis i noenlunde oversiktlig terreng vil det være lite behov for å gjøre noe annet enn å følge på den som leder an i taulaget. Så snart vi hadde blitt noe innøvd i stegjernteknikk ble vi tatt ed på en lengre tur på breen, der vi kom til et veldig bratt terreng og måtte gå over til klatreteknikk. Dette ble med en gang mer utfordrende, her var det ikke lengre nok å bare følge etter lederen. Med en gang vi hadde satt en isskrue og førstemann hadde klatret forbi den måtte alle rundt jobbe aktivt med å stramme og slakke tauet etter behov. Skulle et fall forekomme ville vi ha et stramt tau slik at fallet ikke ble langt, og ikke minst at det ble mulig å holde for de som måtte holde fallet.
Oppsummering
Som en førstegangs brevandrer var jeg veldig fornøyd med de fem dagene vi hadde i Jostedalen. Første dag gikk mest ut på å jobbe med grunnteknikk for å bevege seg på bre, samt taulagsrutiner, men jo lenger ut i uken vi kom jo mer ansvar ga veilederne oss elever. Vi fikk nesten hundre prosent bestemme hvor vi skulle gå og hva vi ville gjøre. Personlig er jeg veldig fornøyd med at vi raskt gikk vekk fra instruktørrollen, og de opptrådte mer som veiledere når vi viste at vi behersket det grunnlegende.
Kilder:
Haslene, S. (2008) Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar